T.I.A. Norge betegner konsekvent veien som vår arbeidsplass. Det gjør vi for å plassere ansvar for forutsigbarhet med hensyn til underlagets beskaffenhet der ansvaret etter vår mening hører hjemme. I kommunikasjon med Vegdirektoratet slår de uten videre fast at det er bilen som er vår arbeidsplass og at derfor ingen har ansvar for at veien er av en slik beskaffenhet at det er trygt for yrkessjåfører å utføre sin jobb. Vegdirektoratet hevder det er umulig for de å ta noe ansvar for helse, miljø og sikkerhet for de som ferdes på veiene. Som vanlig hevdes det at det er sjåførens ansvar. Hvis sjåføren mener det ikke er trygt å kjøre videre skal h*n stoppe inntil forholdene er blitt bedre.
Alt ansvar legges på sjåfør og arbeidsgiver, så og si ingen krav stilles til veieier.
Ansvaret legges med andre ord på de som ikke kan påvirke resultatet. De som skal sørge for at veien er brøytet, strødd, saltet eller vedlikeholdt på annen måte har intet ansvar. I sine vurderinger av hva slags vedlikehold som er nødvendig og til hvilken tid man må utføre slikt vedlikehold kommer budsjettforholdene sterkt inn i vurderingen. Alt koster penger og kostnadene må holdes nede. At resultatet mange ganger ikke blir bra, ja det er sjåførens ansvar å forholde seg til det. Sjåføren skal hele tiden kjøre etter forholdene. Det er argumentet man gjemmer seg bak når noen prøver å ta opp manglende vintervedlikehold og farlige forhold på veien, som vi bestemt mener at er vår arbeidsplass. Ansvarsfraskrivelse er vel et dekkende uttrykk for den holdning ledende personer i Vegdirektoratet gjennom sin argumentasjon bedriver.
Spørsmålene vi i T.I.A. Norge reiser er: Skal vi godta dette? Er det riktig at alt skal være sjåførens ansvar? Hva får bileier igjen for den “leie” (avgifter) som betales for å få lov til å benytte veinettet?
I fjor vinter tok T.I.A. Norge opp en konkret sak med SVV i Østfold. Vi mottok klager fra de som kjørte saltbiler i Østfold fordi de ble hindret i å gjøre sin jobb så raskt og effektivt som mulig fordi SVV mente det var viktigere å ta de inn til kontroll av vekt, bremser, lys etc enn at de fikk sørget for at trafikantene fikk best mulig kjøreforhold. I samtale med SVV kom det fram at de noe motvillig skulle la disse bilene komme raskt ut på veien igjen hvis de var lovlig lastet. Overlast godtar vi ikke, var sluttreplikken derfra etter at de hadde gitt seg på at det muligens var feil prioritering å telle parklys på en saltbil som var ute på oppdrag. SVV kontrollerer og SVV (riktignok en annen avdeling) setter opp roder for saltbilene som gjør det umulig å rekke rundt med et lovlig lass. Resultatet er at når andre trafikanter kommer kjørende på en saltet og bar, men våt veibane, så når vi et punkt hvor saltbilen har gått tom for salt og må snu og kjøre tilbake for å hente nytt lass. Resultatet for trafikantene er at de uten forvarsel går fra våt, bar asfalt til en veg som er dekket av et tynt lag med stålis og helt andre friksjonsforhold enn det man har kjørt på. Er det også sjåførens ansvar hvis det skjer en ulykke? Eller bør ansvaret plasseres hos de som legger premissene for at vedlikeholdet skal utføres og som i noen grad blir motarbeidet av andre avdelinger i samme etat?
Hva får vi igjen for avgiftene, spør vi. Svaret fra Samferdselsministeren er at vi får igjen mer enn vi betaler i form av redusert vedlikeholdsetterslep og nye veier. Vintervedlikeholdet holder han klokelig utenfor sin argumentasjon, for på dette viktige området får vi lite igjen.
EN FOR ALLE _ ALLE FOR EN
T.I.A. Norge
