Staten har gjennom reglene for kjøre- og hviletid satt strenge grenser for yrkessjåførenes arbeidsdag. Kontrollene er nøye og overtredelser straffes strengt.
Det hele handler om tilretteleggelse og heldigvis har man de senere årene anlagt stadig flere hvileplasser hvor sjåfører som er på jobb kan avvikle sine pålagte pauser. Men mange av disse plassene har dessverre utviklet seg til å bli rene campingplasser for utenlandske og da særlig østeuropeiske sjåfører som venter på oppdrag.
Dette har aldri vært hensikten med disse hvileplassene. Staten, som veieier har et ansvar for å tilrettelegge for at de som har sin arbeidsplass på veien har tilgang til hvileplasser. Hvileplasser skal ikke være campingplasser.
Hva gjør vi så med disse utenlandske sjåførene som okkuperer stadig flere av de få tilgjengelige plassene vi har her i landet? Så lenge de er kommet hit, må jo også de ha tilgang til toaletter, parkeringsplasser og andre fasiliteter.
Vi må skille mellom hvileplasser og oppbevaringsplasser for tilgjengelig transportkapasitet. Hvileplasser er til for at de som trafikkerer veiene skal få avviklet sine pauser i henhold til regelverket. Det må være statens ansvar at tilstrekkelig med hvileplasser blir etablert og driftet. Men ansvaret for en forsvarlig oppbevaring av sjåfører og kjøretøy som står parkert som en tilgjengelig transportkapasitet når behovet dukker opp kan ikke pålegges staten.
De som importerer disse sjåfører og kjøretøy hit må ta ansvaret for sine handlinger. Det vil si at speditørene som benytter disse sjåførene og kjøretøyene må stilles til ansvar for de forhold sjåførene lever under og de samme speditørene må stille parkeringsplasser til rådighet for disse kjøretøyene slik at ikke kapasiteten på hvileplasser beregnet for sjåfører og biler i drift blir redusert.
Dersom speditørene ønsker å ha en reserve transportkapasitet tilgjengelig, må de også ta kostnaden dette medfører. I dag trekker de på skuldrene, vel vitende om sjåførenes levevilkår, men de fraskriver seg ansvaret og lukker øynene for at speditørene er årsaken til den utbredte sosial dumping som foregår i bransjen.
Men slike krav til bedring av disse sjåførenes forhold må sees i sammenheng med kabotasjereglene, for så fort det koster penger å oppbevare denne ekstra transportkapasiteten vil selvfølgelig det bli et insitament for økt utnyttelse av den samme kapasiteten, noe som igjen kan gi en negativ effekt for norsk transportbransje.
Statistikkene viser at ren kabotasjekjøring ikke er veldig omfattende, det er derimot tredjelandskjøringen og for å kunne begrense denne kjøringen er det viktig å få gjennomført to ting. Kontroll med under hvilke forhold ukehvilen avvikles må bli effektiv, og det må innføres regler om at alle kjøretøy skal tilbake til sitt hjemland før ny internasjonal transport kan påbegynnes.
Hvileplasser bør i utgangspunktet begrenses til maks 36 timers opphold for på den måten å forhindre utvikling av campingvirksomhet.
Heldigvis har også Samferdselsministrene forstått at retur til hjemlandet samt redusert parkeringstid er nødvendig. Momenter som T.I.A. Norge sendte inn som innspill allerede i juni 2017.
EN FOR ALLE – ALLE FOR EN
T.I.A. Norge
