I mer enn 25 år har det vært et politisk mål å spare miljø, veislitasje, utslipp og ulykker ved å flytte mer frakt fra bil til bane- og sjøtransport. En fersk rapport fra Riksrevisjonen sier satsingen så langt har vært mislykket.
Vi har vært der alle sammen. Endeløs kø enten det er på grunn av ferietrafikk, ulykke eller vegarbeid så står trafikken stille. Og klokka tikker og går. Dyrebar arbeidstid går tapt mens bilen står stille. Sjåførene føler en evig kamp mot klokka, men på et vis vinner vi alltid. Hverken jernbane eller skip kan konkurrere med lastebilens fleksibilitet og yrkessjåførenes evne til å levere varene til rett tid.
Selve transporttiden fra stasjon til stasjon burde nok jernbanen kunne klart raskere enn et kjøretøy som så til de grader er avhengig av andre trafikanters oppførsel på vegen for å kunne komme fram i tide. Men selv der svikter jernbanen.Til tross for at det helt siden 1990 har vært et uttalt mål fra forskjellige regjeringer er godstransporten ennå ikke prioritert på jernbanen.
I teorien skulle et godstog ikke oppleve de samme hindringer som en lastebil undervegs over lange avstander, og med en effektiv håndtering av containere eller løstraller både før og etter selve togtransporten burde jernbanen ha alle forutsetninger for å klare oppgaven bra. Men de får det rett og slett ikke til. Heldigvis får man kanskje si når dette sees fra yrkessjåførenes synsvinkel.
I overskuelig framtid er nok lastebilen uten reell konkurranse når det gjelder fremføring av gods. Derfor må en foreløpig se internt i lastebiltransporten for å finne norsk transportindustris største utfordringer.
Det som er enklest å få øye på er alle utenlandske kjøretøy som har et kostnadsnivå som norske transportører ikke kan komme i nærheten av slik det drives i dag.
Det er 2 måter å angripe dette problemet på. Den ene måten er å senke egne kostnader ved å bruke samme metoder som disse konkurrentene. Det vil kort sagt si billigere biler med mindre motorer og dårligere utstyr, kombinert med en drastisk senking av sjåførenes lønnsnivå.
Den andre måten er å tvinge de utenlandske opp på tilnærmet samme kostnadsnivå som norske transportører har.
Det er nok fort gjort å bli enige om at metode nummer 1 med dårlig utstyr og minimal lønn ikke er den metoden vi skal bruke. Så da må vi se på hvordan vi kan få de utenlandske transportørene til å betale de samme utgifter som norske transportører må.
I tillegg må vi stille krav til alle som skal bedrive godstransport innenfor landets grenser og hindre de som ikke følger opp disse kravene i å komme inn i landet.
Det er 3 store utgiftsposter som utenlandske transportører slipper unna og det er arbeidsgiveravgift, sykelønn og feriepenger. I tillegg har de fleste i Norge pensjonsavtaler betalt av bedriften. Sykelønn, feriepenger og pensjon skal vi ikke røre ved, men arbeidsgiveravgiften er en høyst urettferdig belastning for norsk næringsliv som gir utlendingene et konkurransefortrinn.
Allmenngjøringsforskriften er teoretisk sett en måte for å sørge for at utenlandske transportører får tilnærmet samme lønnskostnader ved kjøring i Norge som det norske transportører har. Hvis allmenngjøringsforskriften hadde vært gjeldende for all trafikk innenfor Norges grenser og minstelønnssatsen hadde blitt økt til et realistisk norsk nivå, og i tillegg blitt kontrollert effektivt, hadde den hatt en god effekt. Men dessverre så er det ikke slik i dag. Minstelønnssatsen er for lav og forskriften gjelder ikke ved grensekryssende trafikk og kontrollene er tilnærmet ikke eksisterende.
Det må bli en betingelse for å trafikkere våre veger at kjøretøyet har redningsforsikring slik at berging kan skje uten opphold for å vente på garantier for betaling.
Bøter og gebyrer må innkreves på stedet dersom ikke tilfredsstillende garantier foreligger.
Ansvar og kostnad for parkering av kjøretøy og innkvartering av sjåfører må pålegges de som benytter seg av utenlandske transportører.
Unnlatelse av å betale bompenger og utstrakt bruk av avgiftsfri diesel er også områder hvor utenlandske transportører sparer penger i forhold til Norske transportører. Her er det også svært mangelfull kontrollvirksomhet fra Norske myndigheter.
At det også spares penger ved å bruke billige og i mange tilfeller ulovlig utstyr (dekk og manglende kjetting) er en velkjent sak.
Hovedproblemet etter vårt syn, er derfor urettferdige særnorske avgifter og ulovligheter bedrevet av utenlandske transportører.
Ulovligheter må bekjempes med kontrollvirksomhet og sanksjoner ved avslørte brudd. Og denne kontrollvirksomheten som i dag er spredd på flere etater som følger sine egne interne rutiner må erstattes av et transportpoliti som får ansvar for all kontroll av transportvirksomhet utført i Norge.
EN FOR ALLE – ALLE FOR EN
T.I.A. Norge