Det grunnleggende formålet med godstransport er knyttet til vareproduksjon og behovet for å transportere varer fra produsentene til forbrukerne av varene. For å oppfylle dette formålet kreves et velfungerende nett av transportveier.
Norge er et land med stor geografisk spredning av produksjonsenheter og ikke minst er forbrukerne spredt utover det ganske land og jernbanen er ikke, og kommer heller ikke til å bli, så godt utbygd at den kan betjene alle produsenter eller forbrukere i vårt land.
Politikerne sier til stadighet at det er et mål å flytte godstransport fra vei til jernbane, men det er ikke mulig å vedta en slik flytting, man må legge til rette for at aktørene finner det formålstjenelig å velge den ønskede transportmåten. Transportkjøperne er først og fremst ute etter lavest mulig kostnad, dernest kommer momenter som framføringstid og kvalitet, med kvalitet menes her at godset kommer uskadet fram. All godshåndtering medfører i utgangspunktet en risiko for godsskade, derfor søkes det å minimere omlastinger og derfor er det alt vesentlige av godstransport som benytter flere transportmåter, såkalt intermodal transport, basert på containere.
Slik som jernbanen er utbygd i Norge vil det i de aller, aller fleste tilfeller bety til dels lange strekninger på bil både før og etter togtransporten. Konklusjonen må derfor bli at jernbanen kun er egnet til de svært lange transportetappene og til store godsmengder som kan fylle en container. Korte og mellomlange transportetapper eller stykkgodstransport av mindre enheter er lastebilens styrke uansett hva politikere mener og ønsker.
Cargo Net står nå foran en kapasitetsredusering som de selv sier årlig vil medføre ca 40 000 ekstra vogntog ut på det norske veinettet. En økning som kun et fåtall av landets hovedveistrekninger er i stand til å håndtere med dagens standard. Vi frykter en forholdsvis kaotisk tilstand på veinettet i tiden som kommer.
40 000 ekstra vogntog ut på veiene betyr at det hvert døgn året igjennom blir ca 160 ekstra biler hver dag spredt ut over Norge med sjåfører som trenger hvileplass. Tilbudet er fortsatt ubrøytede rasteplasser og stengte toalettanlegg.
Avisene har den siste tiden vært fulle av overskrifter om biler og vogntog som står på kryss og tvers som følge av at bakken har blitt hvit og glatt, en økning av antall vogntog som vi frykter ikke vil bli ført av erfarne norske sjåfører vil nok dessverre føre til flere overskrifter i tiden framover. En økning av godstransport på vei som norske transportører ikke har kapasitet til selv å håndtere vil få negative konsekvenser for sjåførenes sikkerhet på sin arbeidsplass som er det norske veinettet.
Vi som forening ønsker selvfølgelig at veitransporten skal ekspandere da det kan bety flere arbeidsplasser for den yrkesgruppen vi jobber for, men skal det skje uten at antall trafikkulykker øker må vintervedlikeholdet av veinettet forbedres kraftig. Vi må ha lov til å kreve forutsigbarhet når det gjelder underlaget som våre vogntog kjører på. Det kan ikke være riktig at man kjører på en godt brøytet og saltet/strødd vei for så å møte blankpolert is rundt neste sving. Rodene til saltbiler og strøbiler må settes slik at det er mulig å gjennomføre en rode uten å måtte etterfylle salt eller sand og det må også være slik at man ikke venter til friksjonen er kommet under minimumsgrensa før tiltak iverksettes.
De som utfører dette viktige arbeidet er dyktige folk med god lokalkunnskap som vet hvor problemene erfaringsmessig dukker opp. Denne lokalkunnskapen må brukes og ikke la et sentralt plassert kontor avgjøre når det er på tide å sette i gang tiltak.
Når vær og føreforhold er slik det er nå og slik det vil være de nærmeste månedene burde jo jernbanen hatt sin styrke, men så lenge hverken bane eller vei er i stand til å ta imot økte godsmengder på en sikker og effektiv måte blir nok heller ikke denne vinteren problemfri.
