Lastebilen – en arbeidsplass eller et verktøy?

T.I.A. Norge har en stund argumentert for det syn at vår jobb er å bringe gods eller personer fra A til B. Stedet vi utfører vårt yrke er selvfølgelig veien og vi bruker bil av forskjellig størrelse og utforming for å utøve vårt yrke. Derfor er bilen vårt verktøy og veien er vår arbeidsplass.

Hensikten med å påpeke dette er å få en erkjennelse av at veieier har et ansvar for sikkerhet og miljø på vår arbeidsplass.

Vegdirektoratet er kategorisk i sin uttalelse om at det er bilen som er arbeidsplassen. Vi venter ikke at det skal bli enkelt å endre på den oppfatningen, men skal vi komme videre mot den såkalte nullvisjonen og oppnå null trafikkdrepte i løpet av året må denne diskusjonen om arbeidsplass eller verktøy holdes levende. Uten et samspill med veieier og en medvirkning derfra for å gjøre vår arbeidsplass til en sikker arbeidsplass kommer vi ikke i mål.

Nevnte Vegdirektorat har forøvrig en rekke underlige holdninger bl.a. til statistikk.

Vi hevder at det fortsatt er mange utenlandske biler med dårlige dekk og uten kjettinger på norske vinterveger. Så å si daglige avisoppslag bekrefter dette, men i Vegdirektoratet har de statistikker som sier at kun 3,7% av alle tungbiler har for dårlige dekk eller mangler kjettinger. Vi skal ikke diskutere statistikkene her selv om slike statistikker som baserer seg på de få bilene som faktisk blir kontrollert åpenbart kan ha store feilmarginer. 

Men ved å se på antall tungbiler som ruller i Norge blir selv 3,7 % et stort tall. Ved inngangen til 2017 var det i følge SSB registrert 75 238 lastebiler i Norge. I tillegg kommer så alle utenlandsregistrerte som ruller på våre veier. Av de norske bilene er nok ikke alle i drift hver dag så hvis man bruker tallet 70 000 enheter så er man nok i nærheten av det rette antall tungbiler som beveger seg på veinettet hver dag. 3.7% av ca 70 000 er ca 2 600 tunge kjøretøy med mangelfull dekkutrustning. Et lite mindretall sier Vegdirektoratet. Alt for mange sier vi.

Hva skjer så hvis et kjøretøy med sommerdekk blir stanset på det sentrale østland en vinterdag med fint vær og bare veier? 

Vegdirektoratet uttaler: ” våre hjemler til å ilegge reaksjoner i noen grad er begrenset av at det er situasjonen på kontrollplassen som bestemmer hvorvidt kjøretøyet er godt nok skodd. For eksempel kan vi ikke ilegge et bruksforbud etter vegtrafikkloven § 36 nr. 1 bokstav d) dersom vegen på og i umiddelbar nærhet til kontrollplassen er tørr og fin. Kjøretøyet kan da kjøre videre, og kjøre seg fast senere på ruta f.eks. på en fjellovergang”

En slik tolkning av regelverket er etter vår mening helt hinsides enhver fornuft og strider også mot vår rettsoppfatning. I Norge er det påbudt å ha vinterdekk på alle hjul med en mønsterdybde på minimum 5 mm på alle hjul samt at kjettinger skal medbringes. Dette gjelder innenfor et kalenderområde som er spesifisert i reglene. De aktuelle føreforholdene på kontrollstedet har ingen betydning. Vi undrer på om det er noen av våre lesere som en fin dag med varmegrader og tørre veier har lyst til å svinge innom en kontrollstasjon med en tungbil utstyrt med sommerdekk.

Vi har et inntrykk av at det vil være en dårlig ide for et kjøretøy med norske skilter.

Kontroll uten reaksjoner på regelbrudd er rett og slett bortkastet tid.

EN FOR ALLE – ALLE  FOR EN

T.I.A.Norge

 

Kan vi stille krav til veieier?

T.I.A. Norge betegner konsekvent veien som vår arbeidsplass. Det gjør vi for å plassere ansvar for forutsigbarhet med hensyn til underlagets beskaffenhet der ansvaret etter vår mening hører hjemme. I kommunikasjon med Vegdirektoratet slår de uten videre fast at det er bilen som er vår arbeidsplass og at derfor ingen har ansvar for at veien er av en slik beskaffenhet at det er trygt for yrkessjåfører å utføre sin jobb. Vegdirektoratet hevder det er umulig for de å ta noe ansvar for helse, miljø og sikkerhet for de som ferdes på veiene. Som vanlig hevdes det at det er sjåførens ansvar. Hvis sjåføren mener det ikke er trygt å kjøre videre skal h*n stoppe inntil forholdene er blitt bedre.

Alt ansvar legges på sjåfør og arbeidsgiver, så og si ingen krav stilles til veieier. 

Ansvaret legges med andre ord på de som ikke kan påvirke resultatet. De som skal sørge for at veien er brøytet, strødd, saltet eller vedlikeholdt på annen måte har intet ansvar. I sine vurderinger av hva slags vedlikehold som er nødvendig og til hvilken tid man må utføre slikt vedlikehold kommer budsjettforholdene sterkt inn i vurderingen. Alt koster penger og kostnadene må holdes nede. At resultatet mange ganger ikke blir bra, ja det er sjåførens ansvar å forholde seg til det. Sjåføren skal hele tiden kjøre etter forholdene. Det er argumentet man gjemmer seg bak når noen prøver å ta opp manglende vintervedlikehold og farlige forhold på veien, som vi bestemt mener at er vår arbeidsplass. Ansvarsfraskrivelse er vel et dekkende uttrykk for den holdning ledende personer i Vegdirektoratet gjennom sin argumentasjon bedriver.

Spørsmålene vi i T.I.A. Norge reiser er: Skal vi godta dette? Er det riktig at alt skal være sjåførens ansvar? Hva får bileier igjen for den “leie” (avgifter) som betales for å få lov til å benytte veinettet?

I fjor vinter tok T.I.A. Norge opp en konkret sak med SVV i Østfold. Vi mottok klager fra de som kjørte saltbiler i Østfold fordi de ble hindret i å gjøre sin jobb så raskt og effektivt som mulig fordi SVV mente det var viktigere å ta de inn til kontroll av vekt, bremser, lys etc enn at de fikk sørget for at trafikantene fikk best mulig kjøreforhold. I samtale med SVV kom det fram at de noe motvillig skulle la disse bilene komme raskt ut på veien igjen hvis de var lovlig lastet. Overlast godtar vi ikke, var sluttreplikken derfra etter at de hadde gitt seg på at det muligens var feil prioritering å telle parklys på en saltbil som var ute på oppdrag. SVV kontrollerer og SVV (riktignok en annen avdeling) setter opp roder for saltbilene som gjør det umulig å rekke rundt med et lovlig lass. Resultatet er at når andre trafikanter kommer kjørende på en saltet og bar, men våt veibane, så når vi et punkt hvor saltbilen har gått tom for salt og må snu og kjøre tilbake for å hente nytt lass. Resultatet for trafikantene er at de uten forvarsel går fra våt, bar asfalt til en veg som er dekket av et tynt lag med stålis og helt andre friksjonsforhold enn det man har kjørt på. Er det også sjåførens ansvar hvis det skjer en ulykke? Eller bør ansvaret plasseres hos de som legger premissene for at vedlikeholdet skal utføres og som i noen grad blir motarbeidet av andre avdelinger i samme etat?

Hva får vi igjen for avgiftene, spør vi. Svaret fra Samferdselsministeren er at vi får igjen mer enn vi betaler i form av redusert vedlikeholdsetterslep og nye veier. Vintervedlikeholdet holder han klokelig utenfor sin argumentasjon, for på dette viktige området får vi lite igjen.

EN FOR ALLE _ ALLE FOR EN

T.I.A. Norge