Ja, for en del år siden ble lastebilsjåførene kalt Landeveiens Riddere. Hvorfor det , mon tro?
Lastebilsjåfører var dengang som nå godt kjent på veien. De visste hvor farten måtte ned og forsiktigheten skjerpes. Det var en uskreven regel at biler på veg ned bakken hadde vikeplikt for de som var på veg opp. Eller for å si det med andre ord: yrkesbilsjåførene var kjent for å ta hensyn til andre trafikanter, hjelpe de frem og alltid stoppe og gi en hjelpende hånd hvis noen hadde problemer, uansett kjøretøy.
Hvorfor er det ikke slik lenger, når ble det borte, og hva kan vi gjøre for at yrkessjåføren igjen blir sett på som en hjelpsom og hensynsfull trafikant?
Årsakene er nok mange. Samfunnet har jo også endret seg til å bli mer stressende og egoistisk og det har nok også smittet over på dagens sjåfører.
Rigide kjøre- og hviltidsbestemmelser har gjort yrkessjåførenes hverdag til en evig kamp mot klokka. Bilene er ikke lenger kun et transportmiddel. Alle som er involvert i varedistribusjon sitter nå i kundenes rullende lager. Og yrkessjåførenes kunder har også kunder som maser og er irriterte hvis den varen de skal ha ikke er kommet til butikken til avtalt tid. Yrkessjåføren er i dag nærmest blitt en hoggestabb for alle. Uansett trafikk, vær og føreforhold er det yrkessjåføren som sitter igjen med svarteper. Det er yrkessjåføren som får all skyld hvis sluttbruker av varene på bilen blir forsinket. Og dette skjer ikke bare ved ankomst. Telefonen kimer mange ganger i ett og i en slik situasjon er det lett å forstå at stressnivået hos dagens sjåfør har havnet på et helt annet nivå enn hos de tidligere landeveiens riddere.
I dag tok TIA Bussen en kort tur på E6 i Gudbrandsdalen. Vi startet fra Fryatun i Sør-Fron og kjørte til Fåvang. Det tok ikke lang tid før vi hadde et par personbiler bak som gjerne ville kjøre fortere. Ved Ringebu er det fartsgrense 50 km/t og da kom det også et par vogntog opp bak oss. Det er da nærmest tragisk hvis stress og mas gjør at yrkessjåfører ikke engang kan ta seg tid til å respektere fartsgrenser i tettbygd strøk.
Hva kan vi gjøre for å bryte denne utviklingen?
Er vi sjåfører tøffe nok til å stå sammen og protestere på befrakternes kjøreplaner og si i fra at dette ikke går. At de planlagte leveringstider ikke lar seg overholde? En ting er i et hvert fall sikkert og det er at vi ikke skal la oss presse til å kjøre ulovlig, enten ulovlighetene er fart eller brudd på kjøre- og hviletidsbestemmelsene. Det er faktisk ikke verdens undergang hvis man kommer fram 30 minutter forsinket.
Vi kommer nok aldri helt tilbake til “den gode gamle tiden” men TIA Norge ønsker at vi i det minste skal komme tilbake til en tid med mindre stress og jag på vegene våre. Det er en kjent sak at stress og mas er en medvirkende årsak til ulykker, og ulykkestallet må vi jobbe sammen om å få ned.
Når vi tenker på dagens trafikkbilde er det et bilde av vår arbeidsplass. En arbeidsplass som krever 100% årvåkenhet hvert sekund i fire og en halv time. Så sier systemet at da skal man få 45 minutters pause for å hente seg litt inn igjen før man går på en ny økt med fire og en halv time i et alt annet enn avslappende arbeidsmiljø. Virkeligheten for yrkessjåføren er at selv den tilmålte pausen på 45 minutter i mange tilfeller ikke blir en pause, men blir tilbragt ved å svare på telefoner fra kunder og befraktere som maser og stresser sjåføren enda mer..
Er det noen annen yrkesgruppe som får sin tilmålte pause forstyrret av telefonmas fra stressede oppdragsgivere? På de aller fleste arbeidsplasser blir matpausen sett på som “hellig” slik at arbeidsfolk skal få roe seg ned i fred og ro slik at man kan yte full innsats i neste økt.
Tøff er den sjåføren som ikke svarer på telefonmas i sin tilmålte pause. det hadde vært et lite, men viktig skritt i rett retning.
Sammen kan vi klare å forbedre vår hverdag ved å ta slike små skritt som alle peker i rett retning, og TIA Norge vil være med på disse små skritt.
Vårt motto er: EN FOR ALLE – ALLE FOR EN
